Det var på forsommeren i fjor at Ruth Moe flyttet på sykehjem og overlot leiligheten sin til sin grand-grand-niese. Den unge jenta hadde aldri bodd hjemmefra før og visste lite om innredning, men én ting senset hun med en gang: Denne leiligheten var ikke særlig trendy. Der hun stod og studerte klokkestrengene, storesgardinene og georginene foresvevet det henne at hun og vennene neppe ville komme i festhumør i stua. Pappaen hadde sagt hun skulle få overta alle møblene - men ville hun egentlig det? Leia var lav og blokka lå sentralt til like ved T-banestasjonen, men var dette egentlig et skup? Kanskje tenkte hun i sitt stille sinn at hele kåken var moden for museum - og det hadde hun i så fall helt rett i!
Pent og velholdt
Jentas far ble slått av noe ganske annet enn datteren. Han så hvor velholdt leiligheten var, hvor godt grandtanten hadde tatt vare på alle tingene sine siden hun og den nå avdøde mannen flyttet dit på 60-tallet en gang. Førti års bruk merktes knapt på inventaret. Oddbjørn Wølneberg kontaktet Norsk Folkemuseum som falt pladask for den gjennomførte etterkrigsstilen. Museet kjøpte nesten rubbel og bit for en symbolsk sum og kommer til å bygge opp igjen leiligheten og stille den ut som et tidsbilde fra 1960-årene.
En drøm
Dermed måtte hele leiligheten pusses opp og innredes på nytt. Interiørarkitekt Wenche Aurland fikk oppdraget og syntes utfordringen var stor: - Jenta skulle flytte hjemmefra for første gang. Hun hadde ikke rukket å finne sin egen stil ennå og visste ikke hvordan hun ville bo. Jeg fikk frie hender til å veilede henne, og hun viste seg å være en drøm å jobbe med! Hun hadde tillit til meg. Hun var åpen for alle mulige forslag, men satte foten bestemt ned når det var noe hun ikke likte. Vi to hadde en fin kjemi, fastslår Aurland.
Sort på soverommet
Tjueåringen ønsket seg sorte vegger på soverommet. Det syntes Aurland ble for trist, så de inngikk kompromiss om én sort vegg og sort som basisfarge i innredningen sammen med blant annet rødt. Det ga det ønskede dramatiske inntrykket. - I den alderen skifter smaken og fremtidsplanene raskt. Vi vet ingenting om hvor lenge jenta kommer til å bo der. Dette var det viktig å ta hensyn til i innredningen. Vi måtte ikke "låse" møbleringen til denne leiligheten alene, men kjøpe ting som lett kunne passe inn andre steder, sier interiørarkitekten. - Vi ble også enige om at stua var det viktigste rommet. Hun ønsket å ha masse venner på besøk, men ikke middagsgjester. Spisestue av ikke viktig.
Entre med syv dører!
Wenche Aurland synes folk flest bør legge større vekt på å gjøre entreen personlig. - Entreen danner førsteinntrykket av leiligheten og dem som bebor den. Jeg synes faktisk gangen er en av de viktigste rommene i et hus.
Hun fikk en hard nøtt å knekke med entreen på Tveita. Den var liten og mørk med hele syv dører til de andre rommene. Stylisten valgte å male veggene hvite, sette lyslister i taket og male alle dørene i hver sin farge. - Pappaen var veldig skeptisk til dette, men tjueåringen var begeistret. Etterpå var de enige om at dette så ungt og friskt ut. Denne løsningen passer i en ungdomsleilighet, men også dersom den hadde tilhørt en barnefamilie. Praktisk er det også når man kan si at den gule døra er til stua, den røde til do og så videre.
Interiørarkitekt, far og datter er alle fornøyde med den kule, nye leiligheten på Tveita. Og for grand-grand-tanten er det sikkert også hyggelig å tenke på at hennes Tveita-liv på en måte lever videre på Norsk Folkemuseum...