Hvitfargen

I keisertidens Roma var hvitt dødens og sorgens farge, og i vestens kulturer er dette opprettholdt, men vi sørger i sorte klær. Kontrasten fremhever hvitfargens uttrykk, som i Japan, der gleden er svart og sorgen hvit. Kineserne gav også fargen hvit til sine døde som symbol på en ny åndelig tilstand. Med dette berører vi hvitfargen som det overnaturliges farge, spøkelsets materialising, for alle gamle slott hadde jo en hvit dame som gikk igjen.

Er hvitt en farge?

Det finnes flere filosofier som berører dette opp gjennom historien. Leonardo da Vinci (1452-1519) satte hvitt som den første fargen, ettersom den var opphavet til og mottager av alle andre farger. Svart representerte for ham den totale «uteblivelse». «Ettersom malere ikke kan klare seg uten disse to, skal vi plassere dem blant fargene,» sa han. De andre fargene fikk så en rangordning: hvit, gul, grønt, blått, rødt og svart.

Vitenskapsmannen Newton (1642-1727) mente at hvitt inneholdt alle fargene, og viste ved brytning gjennom prismet hvordan det hvite lyset besto av et kontinuerlig bånd av rene kulører, beroende på at glass har forskjellig brytningsindeks for de forskjellige bølgelengder. Han gjorde et tilsvarende forsøk der han samlet lysstrålene innenfor spekteret som produserte rødt, grønt og blått lys, og oppnådde hvitt lys. Dette var kanskje begynnelsen på en mytedannelse om hvitt som nøytralt, og derved en "ikke- farge." Det vanlige i dag er imidlertid å skjelne mellom kulørte og ukulørte farger, der hvitt og svart kommer i den siste kategorien.

Den hvite veggens arkitektur

I arkitekturen har hvitfargen hatt en helt spesiell stilling. Mange kirkebygg er i nyere tid malt hvite fordi fargen forbindes med jomfruelighet. Renhetsbegrepet har også vært ettertraktet av de arkitekter som framelsker form, og som derved ser fargen som forstyrrende. Renessansen dyrket den rene hvite formen i sin tolkning av antikken, og århundrer senere sto Le Corbusier i sentrum for den modernistiske arkitektur som selve opphavsmannen til "le mur blanc". Hans verk, som av ettertiden blir oppfattet som symboler på den hvite veggens arkitektur, var i virkeligheten preget av en sterk bevissthet om fargens potensiale, der hvitt riktignok var en viktig ingrediens, fordi den rammet inn fargene på en vakker måte.

At antikken var polykrom vet vi nå, etter at arkeologene har funnet fargespor på skulpturer og arkitraver, men renhetsbegrepet er likevel slått ettertrykkelig fast som hvitt.Man kan spørre seg om fargene (de kulørte) med dette er blitt arkitekturens tapte språk, i det vi fremdeles ser trangen til hvitt manifesterte seg i samtidsarkitekturen. Våre hvite sørlandsbyer er også eksempler på dyrking av den hvite fargen, både som symbol på seilskutetiden, men også som en reminisens av klassisismens forherligelse av marmoren. Da disse idyllene blomstret opp rundt 1920, ble de hvite fasadene synonymt med velståenhet, det blyhvite pigmentet var nemlig svært dyrt da det kom. Senere fikk vi titanhvitt , som var rimeligere, slik at vanlige folk kunne male gatefasaden i den ettertraktede fargen. Et tredje hvitt pigment som etter hvert kom på markedet var zinkhvitt, som er kjøligere og renere en blyhvitt, men har dårlig dekkevne som husmaling.

Det spesielle med hvitfargen i bygningsmiljøer er at den i et polykromt miljø kan virke malplassert og tander, mens den i store mengder kan bli uhyre autoritær og nærmest vulgarisere ethvert forsøk på kulørthet. Denne tendensen kan føre til fullstendig kamuflasje av arkitekturen om vinteren, når snøen laver ned. Noe annet er det i sydligere strøk, der den knallblå himmelen og det turkise havet gir en vakker ramme rundt de hvitkalkede husene året rundt. Grekerne er dessuten flinke til å bekjempe "det hvite tyranniet" med sine blå dører og vinduskarmer. Kanskje kan vi lære noe av dette og skape flere kontrasterende flater i de hvite byene, gjerne med de tradisjonelle jordfargene. Rosene kan ikke gjøre jobben hele året.