Den hvite veggens arkitektur
I arkitekturen har hvitfargen hatt en helt spesiell stilling. Mange
kirkebygg er i nyere tid malt hvite fordi fargen forbindes med jomfruelighet.
Renhetsbegrepet har også vært ettertraktet av de arkitekter som framelsker
form, og som derved ser fargen som forstyrrende. Renessansen dyrket den rene
hvite formen i sin tolkning av antikken, og århundrer senere sto Le Corbusier i
sentrum for den modernistiske arkitektur som selve opphavsmannen til "le mur
blanc". Hans verk, som av ettertiden blir oppfattet som symboler på den hvite
veggens arkitektur, var i virkeligheten preget av en sterk bevissthet om
fargens potensiale, der hvitt riktignok var en viktig ingrediens, fordi den
rammet inn fargene på en vakker måte.
At antikken var polykrom vet vi nå, etter at arkeologene har funnet
fargespor på skulpturer og arkitraver, men renhetsbegrepet er likevel slått
ettertrykkelig fast som hvitt.Man kan spørre seg om fargene (de kulørte) med
dette er blitt arkitekturens tapte språk, i det vi fremdeles ser trangen til
hvitt manifesterte seg i samtidsarkitekturen. Våre hvite sørlandsbyer er også
eksempler på dyrking av den hvite fargen, både som symbol på seilskutetiden,
men også som en reminisens av klassisismens forherligelse av marmoren. Da disse
idyllene blomstret opp rundt 1920, ble de hvite fasadene synonymt med
velståenhet, det blyhvite pigmentet var nemlig svært dyrt da det kom. Senere
fikk vi titanhvitt , som var rimeligere, slik at vanlige folk kunne male
gatefasaden i den ettertraktede fargen. Et tredje hvitt pigment som etter hvert
kom på markedet var zinkhvitt, som er kjøligere og renere en blyhvitt, men har
dårlig dekkevne som husmaling.
Det spesielle med hvitfargen i bygningsmiljøer er at den i et polykromt
miljø kan virke malplassert og tander, mens den i store mengder kan bli uhyre
autoritær og nærmest vulgarisere ethvert forsøk på kulørthet. Denne tendensen
kan føre til fullstendig kamuflasje av arkitekturen om vinteren, når snøen
laver ned. Noe annet er det i sydligere strøk, der den knallblå himmelen og det
turkise havet gir en vakker ramme rundt de hvitkalkede husene året rundt.
Grekerne er dessuten flinke til å bekjempe "det hvite tyranniet" med
sine blå dører og vinduskarmer. Kanskje kan vi lære noe av dette og skape flere
kontrasterende flater i de hvite byene, gjerne med de tradisjonelle
jordfargene. Rosene kan ikke gjøre jobben hele året.