Malt dekor - igjen på moten

Det er langt fra gammeldags. En god dekorasjonsmaler kan lage replikasjoner av gamle tapeter eller dekorer, eller finne på helt nye.

Anne Louise Gjør har 20 års erfaring med dekorative maleteknikker, og har studert kunsthistorie og arbeidet som maleransvarlig ved bygningsantikvarisk avdeling på Norsk Folkemuseum.

– Du kan gjøre hva som helst, men de gamle dekorene har ofte en mye friskere fargesetting enn dagens. Og motivmessig finnes det ingen begrensninger. Før var de tøffe i valg av motiv, sier Anne Louise Gjør.

Hun arbeider som dekormaler i Hamar og regionen rundt Mjøsa, og opplever at kundene er blitt mer kvalitetsbevisste og interessere. Når gamle gårder og hus skal pusses opp, blir ofte hennes tjenester, etterspurt.

– Folk er blitt mye mer bevisste på tradisjonen og på å bevare det gamle, både når det gjelder materialer og håndverket.

Fra midten av 1800-tallet ble det populært på større gårder i Mjøs-distriktet og Østerdalen med ådringsmaling, dekorering av møbler og ikke minst malte imitasjoner av tapet. Nå kom malte utgaver av fløyelstapet og iriserende teknikker, og kundene fikk malekopiert de finere tingene fordi de ikke hadde råd til å kjøpe originalene.

Rundt år 1850 var dekorasjonsmaleren Anders Rud virksom i Hedmark med omgivelser, og man kan nærmest følge ham fra storgård til storgård – fra distrikt til distrikt. Rud benyttet seg av teknikken å tegne av fine tapeter og via sjabloner omsette det til dekormaling.

Anne Louise har fått i oppdrag å restaurere mange av hans dekorer, og har nå et stort arkiv av Ruds sjablonmotiver.

Også for Anne Louise Gjør er sjabloner en vesentlig del av dekormalingen, og hun lager dem selv.

Hun har for eksempel brukt opptil 14 timer på å kopiere fra et tapet til en sjablon; tegnet av et gammelt motiv, og deretter skåret til plasten. Fra gammelt av ble det brukt gråpapir, men nå er det plast som gjelder på grunn av holdbarheten. Mot slutten av 1800-tallet ble dekorasjonsmaling mer status enn det originale. For eksempel ble ådringsmaling finere enn ekte treverk.

Malerfaget ble også mer populært, og dekormaling ble noe de fleste kunne og utførte. Og slik var malerfaget fram til 1950-tallet. En maler kunne lage maling av pigmenter, og folk flest kunne knapt male stua selv.

– Malerne ble ikke dekorasjonsmalere, de ble malere; det var en standard. Men selvfølgelig var det noen som skilte seg ut, noen som var bedre enn andre. 

For Anne Louise er det å finne de riktige fargene en viktig del av arbeidet. Kundene vil ofte ha det slik det opprinnelig var. Oppgaven kan være å gjenskape den fargen som er på en vegg eller å skrape seg fram.

– Det letteste er når kunden ønsker å bruke de fargene som ble brukt opprinnelig, og som ligger der åpenlyst. Vil kunden ha gammelrosa, lager jeg fargen på samme måte som datidens maler lagde den gamle. Andre ganger er det en helt ny konstruksjon.

– Men som regel sitter det mange lag med maling på veggen. Vi finner frem til opprinnelig fargesetting bak lister for eksempel, der det er bevart gamle rester av det som har vært.

Å finne riktig farge handler om forståelse og erfaring.

– Farger er subjektivt, men det er en veldig morsom del av jobben å finne igjen de opprinnelige fargene.

Anne Louise startet som malerlærling i de førolympiske tider på Lillehammer.

Hun fikk virkelig lære hva det ville si å strimle gipsplater og sprøytemale 27.000 kvadratmeter vegg. Men tilfeldighetene brakte lærlingen over til dekorasjonsmaling med malermester Meusburger i kulturhuset Banken på Lillehammer. Der fikk hun erfare at malerfaget også kan være noe helt annet. Nå er hun selv blitt en etterspurt dekormaler.

– Man må kunne bygge opp en malingsflate i et system og ha forståelse av materialer og deres egenskaper. Hvordan de reagerer over tid er veldig viktig. Har du svennebrev og gått den lange veien, finner du ut at grunnarbeidet sant nok ofte er det viktigste.