Arkitekt og kunstner Mette L'orange er en av dem som vet mest om norsk
fargesetting utendørs. Hun har studert mange tettsteder i detalj, og har laget
fargeplaner for flere -blant annet Voss sentrum. Hun har et arkiv med tusenvis
av bilder. Samlingen viser hvor mangfoldige fargene på norske hytter og hus
faktisk er. Hun er stadig ute for å dokumentere mer, og arbeider nå med en bok
om emnet.
Når Mette L'orange underviser kunst- og arkitektstudenter, liker hun å peke
på at det norske fargekartet er unikt i verden.
-Husk at mange land praktisk talt ikke har årstider. Vi har dem i rikt monn.
Vi har et kort og overveldende sommerlys, og et langvarig vinterlys. Vi snakker
her om lys som på helt ulike vis påvirker fargene. Sørlandshvite fasader er
flotte i juli. Men ikke noe er så blekt som en som hvit fasade om vinteren.
Derfor er jeg forundret over hvorfor så mange velger å bestemme farge på huset
bare ut fra de korte sommermånedene.
Japanere tenker ikke norsk
L'orange kom nylig hjem fra en studietur i Japan. Mange har påpekt hvordan
japansk og skandinavisk design ofte spiller på de samme elementene. Begge har
lange tradisjoner med tre som byggemateriale tre. Begge foretrekker enkle og
klare former, både på møbler og gjenstander.
- Likheten opphører når det gjelder husfarger. Husene i Japan er
naturfarget, grå- eller brunaktige. Da jeg besøkte landet var våren kommet, og
kirsebærtrærne sto i full blomst. Vertskapet mitt pekte på at det var naturen
som skulle gi det fargerike innslaget til arkitekturen. Japanerne har som oss
tydelige årstider og ønsker om å utdype fargeskiftningene i disse mot de
dempede nyansene i arkitekturen. De er ikke individualister når det gjelder
farger, konstaterer Mette L'orange.
Der er altså kontrasten stor til oss nordmenn. Vi er svært individuelle. Til
faghandelen kommer en familie inn og skal male huset gult. Neste dag kommer
naboen og skal ha blåmaling til sitt hus.
Summen av mye
Fargeeksperten er ikke urolig for dem som synes det er fint med klare
farger.
- Det kan være riktig flott! Fargesetting er summen av mange påvirkninger.
Det er noen steder tradisjonstenkning. Andre steder bestemmer moten mest.
Hvordan fargen blir på veggen handler dessuten om lokale lysforhold og om
klimaet: Regn og mange gråværsdager på Vestlandet setter et annet preg på
fargene enn det du får i tørre innlandsstrøk.
Mette L'orange anbefaler at faghandelen gir råd om enkel
"fargegrammatikk".
- De fleste forhandlere vet hvor viktig det er å si fra om at en liten
fargelapp ikke gir riktig inntrykk av en farge som skal opp på en hel vegg. Da
er det riktig å lage oppstrøk på stedet. Grunnen er at fargen ofte kan bli mye
sterkere i stort format. Men det er vel så viktig å gjøre kunden oppmerksom på
kontrastene. Av frykt for fargestyrken blir et forsiktig menneske fristet til å
velge farge rundt vinduer og dører ut fra ett eneste krav: at den ligger nær
opptil veggfargen. De håper at resultatet skal bli harmonisk. Poenget er at det
ofte kan bli for kontrastløst. Det er rett og slett for liten avstand mellom
fargene de har valgt, og man får ikke noe skille mellom fasadelivet og de
konstruktive leddene, detaljer og vinduskarmer, det som til sammen utgjør
nettopp fasadens grammatikk. Man bør egentlig studere husets stilart for å
finne ut hvordan man tradisjonelt har fargesatt lignende fasader. Enkelte
epoker har faktisk også favorisert det helt ensfargede. Det kan nesten være
bedre enn når det gjøres grove "feilskjær" med en komplisert oppbygd
fasade.
Ikke bare "jeg vil ha"
I stedet for bare å lytte til kundens "jeg vil ha" bør de som arbeider i
faghandel derfor spørre: Hvordan ser det ut der huset ditt står? mener
l'Orange: Når er det bygget? Hva med naboenes farger, hva passer best til
dem?
- Det er herlig at Norge er så variert, men forutsetningen for dem som skal
male hus er at de får fargene til å klinge sammen. Nordmenn er ikke vant til å
tenke i større kontekst enn sin egen tomt. Det er kanskje derfor vi ser
boligfelt der det ene huset er beiset, det neste i pastell. Slik mister området
noe. Avstemte farger kunne ha gitt en samlende karakter, samtidig som de ville
løftet fram hvert enkelt hus.
- Er det noen farger man bør avstå fra?
- Egentlig ingen. Men jeg synes kanskje den er uheldig, den rosa fasaden og
grønne skiltingen på en trebygning som huser et begravelsesbyrå i Oslo. For meg
blir assosiasjonene helt feil. Rosa hører mer hjemme i en undertøysbutikk. Det
er likevel få slike ytterliggående eksempler. Mer handler "feilene" om at folk
bommer litt, fordi den norske virkeligheten ikke kan oppfylle alle drømmer. For
eksempel når de sterke hvite og blå fargene en huseier lot seg begeistre av på
sydenturen slett ikke bringer med seg lys og varme når de brukes i et boligfelt
i Oppegård. Resultatet er tvert imot.
Oppstrøk viktigst
- I redaksjonen har vi nettopp fått spørsmål fra en huseier i Kirkenes. Hun
har et gult hus i dag, og vil skifte farge. Hun ønsker det lyst men ikke
sandfarget, for det har naboen. Hvilket råd vil du gi?
- For å gi helt klare råd måtte jeg se huset og omgivelsene. Men den
viktigste anbefalingen er alltid å gjøre oppstrøksprøver. Nord-Norge er
spennende på grunn av mørketida og det langvarige tussmørket. Da er det mye
blått i lyset. Det gir sterke blåstikk på hvite flater. På den andre siden vil
blå detaljer "lyse opp", på grunn av at øyet vårt ser grønnblått best når det
er lite lys. Effekten kan utnyttes med små, blå detaljer på og rundt huset. For
øvrig har hun rett i man skal hensyn til nabohusets farge. Men hun bør kanskje
ikke ta fullstendig avstand fra den!