Tåkedisen som la seg over fjellheimen i de utvalgte dagene understreket på mange måter det jeg har forelest om i tide og utide- for mye grått i våre fysiske omgivelser virker depressivt på sinnet. Det finnes ikke en munter gråfarge, og et dusin nyanser av grått kan være vakkert nok, men det bedrer ikke humøret. Man blir nedstemt over tid.
Naturen og været kan vi ikke styre, men vi kan påvirke det menneskeskapte. I arkitekturen er fargevariasjoner nødvendige for å artikulere form og volum, skape rom og perspektiv, formidle mening, gi identitet, mane fram gode sinnsstemninger, skape atmosfærer… Ja slik er det.
Mediefokus
Adresseavisa ba meg reflektere rundt mangel på farger tidligere i sommer- så fulgte BT opp og DN bebuder en artikkel om en måneds tid. Journalistene tar alle tak i samme tema- som tydeligvis fenger: ”Norge gråner- og hvorfor?”
For nøyaktig ett år siden ble debatten brakt på bane med stor tyngde, der blant annet P2s kulturkommentator Agnes Moxnes kom med en viktig kronikk.
Det er bra at mediene tar tak i dette, men det kjennes nå som som de går i ring. De må forstå at det ikke finnes enkle svar, fordi det er et slikt sammensatt problem. Malingsbransjen og interiørmagasiner prøver å inspirere ved å lanserer årets farger, og bebuder at kolorismen er på vei tilbake, men jeg tror heller ikke på gjennomslagskraften her. Meningene er mange, men kunnskap og erfaring uteblir. En større seriøsitet må komme gjennom at de fagutdannede, arkitekter og designere, slutter å fokusere på trender (som ofte er fargeløse eller konforme) og viser vei gjennom tåkeheimen til en ny og dypere forståelse av farger. De må også få opp motet til å bruker dem med personlig integritet. Nye materialer, lys, maling, utforsk dette og vinn tilbake arenaen, det er min oppfordring til de unge i frontlinjen!
For å støtte opp om dette må fargeutdanningen styrkes i all høyere utdanning som berører våre visuelle omgivelser. Jeg gjentar dette til det kjedsommelige, fordi den har vært fraværende så alt for lenge.
Høres jeg litt nedslått kan jeg forsikre at neste avsnitt blir lysere, for den store inspirasjonen kom i løpet av ferieuka i England.
Her kom fargene tilbake- både i arkitektur og kunst.
Fargerike besøk
Det gleder meg derfor å se at en kunstner røsker opp fenomenene, og med en interaktiv installasjon i tillegg, der lyd og farger spilte sammen, er dette blitt en av de mest besøkte utstillingene i London i sommer. Det er lett å tenke at mye fargeteori er vanskelig å forstå, men Eddy Frankel i Londons ”Time out” beroliget meg med at farger kan oppleves på alle nivåer:
”Nicolai isn’t trying to mess with your eyes or your sense of perception, he’s just letting you experience light and colour. It’s not overwhelming or difficult, it’s just quietly and simply beautiful. Between the head rush of glitched-out audio and the intoxicating purity of light and colour, it’s a little like drifting through all the individual components of a rainbow. You’re just sat there in an infinity of colour. Who needs to taste the rainbow when you can be in it?”