De vanligste husfargene

Utover husets arkitektur og historie, bør også beliggenheten være en faktor ved fargevalg. Vegetasjon, snømengder, solforhold, om huset er beliggende urbant eller landlig spiller stor rolle for hvordan fargen oppleves. 

Grått er på ingen måte en nøytral farge. Det er en kulørsvak farge, som forandres med omgivelser, lys og andre forhold.  Å velge en gråfarge kan være en risikosport – gråfargenes uttrykk vinterstid, kan nemlig sprike i alle retninger. Samtidig kan grått sies å være den eldste fargen på hus, ved at gamledagers tømmervegger ikke ble behandlet, men med tiden fremsto som sølvgrå og værslitt.

For å få en nøytralt grå farge, bør kuløren trekke mot gult og ha høy sorthet. Hvis gråfargen savner gult, og har for lite sort, vil fasaden oppleves som blåaktig.  

Hvitt er en veldig avslørende fasadefarge. Den fremhever størrelse og arkitektur ved at den så tydelig markerer forskjeller mellom lys og skygge.  I Norge har vi lange tradisjoner for hvite hus, men nåtidens hvitfarger skiller seg mot datidens ved at de nå ofte er mer blendende hvite. 

En rent hvit farge vil gjøre huset nærmest selvlysende i solskinn, derfor anbefales heller en hvit farge med en dose sort i. For et mer kremfarget hus tilsettes litt gult. Med tilsatser av rødt, blått eller grønt vil ikke huset oppfattes som hvitt, men som pastellfarget. 

Mørke farger er moderne igjen. Spesielt i terreng med grantrær eller mye vegetasjon, vil et brunsort hus stå i mindre kontrast til omgivelsene enn et hvitt hus. Sort kan på fasaden oppleves som brunsort, gråsort eller blåsort, dersom ikke fargen ligger meget tett opp mot en helsort kulør. Sorte og brune hus er derfor ofte beisede, og transparente i overflaten. En dekkende maling i en helsort farge har lenge hatt begrenset holdbarhet over tid. Dagens pigmenter takler falming bedre. 

Gul er en foretrukket farge på norske hus. Fargen signaliserer trygghet, omtanke og tradisjon. Gule fasader lyser opp selv i gråvær, og man må passe seg for å velge for skarp nyanse. Gulfargen bør ha en viss dragning mot rødt, og rødheten bør være større for de mørkere fargene enn for de lyse. Unngå gjerne rosa eller lyserøde detaljer. Gule farger som trekker mot grønt, vil oppleves som skitne. 

Røde hus er vanlige både i byer og i distriktet. Alt fra små husmannsplasser og låver, til nye og eldre boliger i urbane strøk er malt i nyanser av rødt. Rødt er en kraftfull farge og fungerer som regel best i avdempede nyanser. Rødtoner som trekker mot blått fungerer som regel dårlig. Mørke staffasjefarger demper en rød fasade, mens hvitt fremhever den.  Grønne detaljer passer godt mot en rød fasade.

Naturens grønne farger er ofte duse, har noe sorthet, og trekker oftere mot gult enn vi tror. En fasade som males i en grønngul farge oppfattes ikke som gul, til tross for at den lille fargeprøven kan ha en markert helning mot gult. Veggen kan i stedet oppleves som en anelse blå, til tross for at blått ikke kan spores i fargeprøven. 

Fargen beige har svak kulørthet og er vanskelig å definere. Den inneholder både gult og rødt, uten å være gul. Kulørsvake farger er kameleoner, og en beige farge vil kunne oppfattes annerledes i ulike situasjoner. Ved bruk av hvitt som kontrast, får man en myk overgang. Andre kulørtsvake farger er rosa, og mørkt grå. 

Rosa er en rokokkofarge og ble brukt både på tre- og murfasader mot slutten av 1700-tallet. Husets alder og arkitektur bør nøye vurderes før man velger rosa eksteriør. Rosa kan også lett skjære med gule og røde nabohus. Og for at fargen ikke skal bli for skarp og intens, må den brekkes med svart så den trekker mot grårosa.

Blåfarger blir som regel enda blåere når de brukes på store flater utendørs. Spesielt vinterlyset har mye blått i seg. Blå hus er ikke veldig vanlig i Norge, og før 1950 fantes de knapt. Så hus som er eldre enn dette, bør ikke males blå. På moderne fasader står man friere, men uansett er kraftig blått sjelden vellykket utendørs. Er nabohusene eller omgivelsene ellers gule, forsterkes blåfargene.