Jenter med sans for farger

De to småjentene og farmor vandrer rundt på Lillehammer Kunstmuseum som viser bilder av Olav Christopher Jenssen. Det er ikke kunsten som diskuteres, men bakgrunnsfargen. Den hvite galleriveggen er for anledningen erstattet med rene friske farger i ulike toner og nyanser.

Jentene har vært på galleriet mange ganger, de synes det er fint å se på bilder, gå på skattejakt og sette seg i tegnekroken å tegne selv.

Denne dagen har de lagt merke til at veggene bak bildene er malt i forskjellige farger, og samtalen dreier fort inn på hvilke farger som er finest. Når farmor spør hvilken farge de kunne likt å ha på rommet sitt, kommer svarene kjapt. 

– Den liker jeg veldig godt, sier den eldste og peker på en lys turkis farge. Den virker så rolig og fin, den minner litt om himmelen og fine skyer, sier hun tenksomt.

Søsteren på fem foretrekker rosa. Ikke den mest fargesterke som ligner cyklamen, men en dus og snill tone.

– Jeg bare liker den fordi den er fin, sier hun og smiler fornøyd. 

Ulik smak

Søstrene har ulik smak, og de synes det er helt greit.

– Jeg hater rosa, sier den eldste med trykk på hver stavelse. For noen år siden var det yndlingsfargen, men det er lenge siden.

Lillesøster gir søsteren medhold i at turkis er fint, men hun er også litt betenkt.

– Fargen ligner også litt på tårer, mener hun og holder på at rosa er finest.

– Den der passer ikke, den er altfor bråkete, sier de og peker mot et stort oransje felt. Dommen er enstemmig.

Hvorpå den eldste snur seg mot farmor og spør: – Er det riktig?

Farmoren nikker. Hun vet at farger kan oppleves på mange måter. En farge som er positiv for noen kan virke negativ for andre. Det handler om å finne sine egne yndlingsfarger.

Denne lille hendelsen deles som en påminnelse om at unger har klare tanker om farger, hva de liker og at fargene påvirker dem. Så derfor er det lurt å la ungene være med å bestemme farger til eget rom.