I maleriet kan de særeste fargeuttrykk settes mot hverandre. Vi kan la oss provosere og samtidig betrakte det hele noe minutter på distanse før vi vandrer videre. Men de samme fargekombinasjoner i et rom gjør oss mer vergeløse, vi er prisgitt uttrykket over tid, og i en langt større målestokk.
Virkningen kommer selvsagt helt an på både rommet, funksjonen og kunsten, og så absolutt på fargene.
Som utøver av både kunst og arkitektur blir jeg ofte konfrontert med slike eksempler, og i en del tilfelle kjenner jeg en veldig ambivalens. Denne ambivalensen kjente jeg da jeg for en stund siden besøkte geologisk museum i København.
Her har nemlig den internajonalt anerkjente, danske kunstneren Per Kirkeby overført sin ekspressive malerkunst nettopp fra maleriets intime format til veggene i vestibylen og trapperommet.
Kirkeby er selv geologiutdannet, og motivene i mange av hans malerier er hentet fra dette fagområdet. At han ble hentet til denne oppgaven er forståelig.
Arkitekturen er klassisk, og dynamikken i Kirkebys bearbeiding av rommet er enorm. Ved første øyekast virker det hele svært kaotisk, som en slags kamuflasje av arkitekturen. Det fremhever hverken dens geometriske og logiske oppbygging, det vertikale kontra det horisontale, eller det bærende og det bårne. Tvert i mot lever arbeidet sitt eget maleriske liv som et stemningsladet univers. Arkitekten i meg stritter i mot, mens kunstnerens nysgjerrighet vekkes. dette er tross alt et rom for passasje, ikke for opphold over tid. Kanskje er vi alt for konservative med våre duse, forsiktige fargetrender, eller er vår hverdag så visuelt forurensende at vi ikke orker for mye påvirkning fra rommet? Hva vil Kirkeby formidle? Det skulle jeg gjerne hatt svar på.