Ja, til kortreist farge

Dette var hovedbudskapet mitt, da jeg deltok på Tromsøkonferansen for en tid tilbake med foredraget ”Fargen mellom kunst og arkitektur”. I salen satt folk fra landets kommuneadministrasjoner, fra Søgne i sør til Hammerfest i nord, tilsammen ca. 200. De fleste nikket samtykkende, men tenkte nok i sitt stille sinn: ”Hjelp, hvordan klarer vi egentlig det?”. 

Konferansen var arrangert av Norsk Kommunalteknisk Forening og programmet var spekket med byggesak og plansak, digitalisering og bærekraft, kompakt byutvikling, utbyggingspolitikk, forhold til utviklere og entreprenører, universell utforming, vann og avløp og miljøaspekter, det var TEK 10 og TEK 17 og regler og normer. Utenom mitt kåseri om farger handlet kun ett innlegg i løpet av to dager om estetikk i planlegging. Jeg tenkte i mitt stille sinn at kompakt byutvikling i gråtoner vil bli en katastrofe.

Dette er nok hverdagen i teknisk etat. Og litt av grunnen til at fargeplanlegging så og si er ikke-eksisterende i dette landet. Vi har ikke gode tradisjoner for å heve denne fanen. Det finnes heller ikke tid, og/eller det finnes ikke kompetanse. Derved blir det markedskreftene og utbyggerne som styrer når våre estetiske omgivelser formes, inkludert fargebruken. Konsekvensene av dette kjenner vi alt for godt.

På vei hjem fra Tromsø slo det meg: Vi må registrere eksisterende fargekultur her i landet før den forsvinner! (Satt på spissen, men dog). Hvorfor kom denne tanken? Jo, vi hadde nemlig invitert designeren og kunstneren Jean- Philippe Lenclos, fargegeografiens far, til Forum Farges seminar i mars. Han er mannen som har registrert Frankrikes fargekulturer, deretter Europas - og sist men ikke minst; ”Les Colours du Monde” – verdens farger.

Norge har store regionale forskjeller i landskap, flora, fauna klima, dialekter, arkitekturtradisjoner, folk og næringsgrunnlag. Det ville være fantastisk å grave fram det vi har lagret av spesiell og stedstypisk kolorisme. 

Vi har i det siste registrert noen svake signaler fra trendnisser og markedsanalytikere om at fargene er tilbake, men dette blir bare spredte rop i skogen som gir en midlertidig pop up-effekt. Vi trenger en bølge som kommer innenfra, som inkluderer de fargeuttrykk våre nye landsmenn har brakt med seg og preget sine omgivelser med. Et fingeravtrykk av landets fargekultur, et snitt i tid, en undersøkelse av regionale forskjeller og særpreg, både når det gjelder kulturer, naturresurser, lokale materialer, lokale pigmenter osv.

Det ville ikke bare vekke kommunene og ”teknisk etats” slumrende interesse, men også innbyggernes selvbevissthet.

Kanskje kan vi komme tilbake til å tenke kortreiste farger og bærekraft gjennom dette. For det står også høyt på agendaen. For å forstå bedre begrepet ”Fargens Geografi”, eller la Géographie de la Couleur, vil jeg anbefale å tråkle nettsiden til Jean-Philippe Lenclos og hans firma Atelier 3D Couleur. 

Her kan jeg gi en liten appetittvekker: Jean-Philippe Lenclos er, og har lenge vært, et ikon og en sentral skikkelse på den internasjonale fargearenaen. Lenclos er mest kjent for overnevnte begrep og en forståelse for farge relatert til geologi, klima og historie, at hvert sted gir opphav til en bestemt sosio-kulturell bruk av farger. Lenclos har publisert fire bøker om ”Fargens Geografi”, skrevet og illustrert i nært samarbeid med sin kone Dominique. Bøkene og metodene for registrering av farger er spredt over hele verden.

Lenclos firma, Atelier 3D Couleur har ellers et bredt nedslagsfelt, fra "supergraphics" til arkitektur, urbanisme og industridesign innen transport, sportsutstyr, husholdningsapparater, møbler, tekstiler og kosmetikk, for å nevne noe. Lenclos er også en svært innovativ underviser og har vært knyttet til “Ecole des Arts Décoratifs” i Paris, der han har delt sin praksis innen design og billedkunst med studentene i over førti år.