Tekst: Nina Stang/ifi.no Foto: Norsk folkemuseum og produsentene
Med både mor og far ute i arbeid, fikk vi bedre økonomi og større plass. Men det før så aktive hjemmet med husmoren og barna, var nå tømt for innhold på dagtid. Og far måtte venne seg til å ta sin del av husarbeidet. Fjernsynet overtok for andre felles aktiviteter om kvelden. Der kom dystre bilder fra Vietnamkrigen rett inn i stuene våre, sammen med de første seriene alle fulgte med på. 1970-årene var preget av en kamp om verdier, og nye måter å leve sammen på.
Naturvern og sivil ulydighet
Fosser og elver ble lagt i rør for vår velstands skyld. På fjernsynet kunne mange for første gang se hvilken fantastisk natur som sto på spill. Naturverndemonstrasjonene startet med Mardøla-saken i 1970, en protest mot kraftutbyggingen som tørrla Mardølafossen, en av verdens høyeste fosser. For første gang ble sivil ulydighet tatt i bruk i en naturvernsak.
I 1979 kom en ny stor sak. ”La elva leve” var slagordet mot utbyggingen av Alta-Kautokeino vassdraget, hvor blant annet en gruppe samer slo opp telt utenfor Stortinget og krevde utbyggingen stanset. Men heller ikke disse ble hørt. Det ga en følelse av maktesløshet at ingen protester vant frem. Men sakene førte til økt debatt om norsk vannkraftutbygging, og et nytt syn på verdien av norsk natur.
Eksperimentgenerasjonen
Med jetfly og billige charterturer ble verden mindre. Vi ble inspirert av andre kulturer, og for hippiene gikk turen ofte til India. De kom tilbake med enda lengre hår, og begynte å mediterte slik inderne gjorde. Studentene på 70-tallet var politisk engasjerte. Universitetsutdannet byungdom tilknyttet AKP-ml dyrket Mao og ”sjølproletariserte” seg ved å jobbe på fabrikk. Andre hadde grønne verdier. De ville redde verden ved å flytte på landet, og leve et antimaterialistisk og mer naturlig liv, gjerne i kollektiv.
På mange måter var studentene på 70-tallet en eksperimentgenerasjon. Mye mislyktes, og har senere blitt latterliggjort. Men det brøytet vei for en ny livsinnstilling, og mange av de verdiene vi setter høyest i dag: Likeverd mellom kjønn og raser, mer åpent forhold til sex, naturvern, utvikling av personlighet, og interesse for alternative livsstiler og andre kulturers visdom.
Musikken forteller om tiden
Store stereoanlegg og små båndspillere lagde mye lyd. Rockelegenden Jim Morrison i The Doors døde allerede i 1971, bare 27 år gammel, men mye av det han sto for var typisk for hele tiåret. ”The most important kind of freedom is to be what you really are,” var hans livsmotto. Velkjent i dag, men nye toner den gangen. Sangen ”Hello, I love you. Won’t you tell me your name?” sier noe typisk om hippietidens frie kjærlighet. ”Break on through (to the other side)” om eksperimenter med piller og narkotika for å oppnå andre sinnstilstander, hvor det også inngikk en livsfarlig flørt med døden. Og tiåret ble avsluttet med sangen ”The end”, brukt i filmen ”Apocalypse nå” fra 1979, der Francis Ford Coppola skildret Vietnamkrigens galskap.
I 1975 slo en ny rockesanger igjennom. Han het Bruce Springsteen, og vi fikk ikke bare nye toner, men en ny og mer livskraftig, realistisk innstilling om å gripe tak i eget liv. I Sverige vant ABBA Melodi Grand Prix, og fikk oss opp av sofaen for å danse.
Furu frem i dagen
60-årenes plastoverflater og romfartstil virket nå glatt og kunstig. Vi lengtet etter mykere verdier og naturmaterialer, og ville ha velbrukte, gamle møbler i lutet furu, grønne planter og sivmatter på gulvene. Furumøblene, som før hadde vært hyttemøbler, flyttet nå til byen sammen med bondeantikvitetene. Nylagde furumøbler fikk en ekstra tyngde i form og dimensjon, og tålte en mer uvøren livsstil. Skinnmøbler ble allemannseie, og store hjørnesofaer med puter i brunt skinn var populært. Heldekkende tepper gjorde rommet lunt og lyddempet.
De unge som stiftet bo, strippet gamle byleiligheter for tapet og linoleum helt ned til ”undertøyet”. Det rene treverket i furu og gran, som ikke var ment å synes, kom nå frem i dagen, med sin fine, gamle patina.
Farger, farger, farger
Det er overskriften på Jotuns fargekart i 1974. Nå skal det være ”Humørfylt og oppkvikkende eller lunt og hyggelig. Slik som du vil ha det. Som du vil trives i.” Det legges vekt på personlighet istedenfor konformitet. Og ”Maling er den smidigste løsningen for deg som vil gjøre jobben selv.”
Tapeter og stoffer hadde store mønstre, og fargene brunt og oransje matchet det gylne treverket. Til veggmaling ble dyp grønt mye brukt.
I 70-årene var det et stort skille mellom hva ulike generasjoner likte. De voksne ville ha det lunt og dempet, mens de unge gledet seg over de nye, sterke Fancyfargene og den blanke Bengalakken. Kontrastfarger fremhevet profiler og detaljer.
Selv ”hvitevarene” tilpasset seg de nye fargene, og komfyrer og kjøleskap solgte nå best i rødt, brunt og grønt.
